Takterrassens verden

Vi hadde hørt så mye om Jaipur - The Pink City. Vi kunne ikke vente med å dra til gamlebyen, en rosa verden med majestetiske bygg og eleganse. Forventningene var skyhøye! Desto større ble også skuffelsen.
Det var absolutt mye morsomt i Jaipurs slitne gamleby, blant annet Hawamahel (Luftslottet) og de mange, trange smugene og duppedingsbutikker. Men etter noen timer med endeløs vandring i bilhornenes evige kaos fikk vi nok.
Vi fant paradis på et helt annet sted, mye senere på kvelden. Som mange andre turister, fant også vi veien til Peacock Roof Restaurant, på toppen av et koselig hotell, innredet med alt Jaipur og India er kjent for. Restauranten var på tre tak plan, men utsikt over hele byen. Ikke bare var maten, og spesielt lassien, utsøkt, men også meget billig. Servicen var upåklagelig, og stemningen var på topp. Vi møtte til og med på en europeisk dame som vi hadde snakket så vidt med på postkontoret tidligere på dagen.
Tips: Innerst i andre plan ligger det en genert smykkebutikk hvor det selges sølv og edelsteiner. For dere som er interessert i den slags: kjøp her. Eieren gav svært rimelige priser for bra håndarbeid! Ingen overprising i det hele tatt.

Dagen etter bar det av sted til fortene over alle fort, Amber Fort, 11 kilometer utenfor Jaipur. Bygget på 1500-tallet, var dette noe av det flotteste vi har sett. Og det aller beste var den bratte turen opp til fortet på elefanten Rupa sin rygg. Med sine flotte divaner, trange trappeoppganger og fascinerende utsmykning er dette absolutt et sted det er verdt å få meg seg. Det er dog enorme områder, så husk rikelig med vann. Er du sulten kan du trøste deg med at det er flere spisesteder på vei ut (disse ser du ikke før du følger exit skiltet)

Georgia

Med en gang vi hadde kjørt over grensen til Georgia ble det mer fjell, slik vi hadde sett for oss. Det var bare 50 km fra grensen til Tblisi. Vi hadde booket hotell på nett på forhånd, ved Freedom Square, hvor gamlebyen møtte det nye sentrum. Til en god pris hadde vi fått en studioleilighet over to etasjer med ikke mindre enn seks sengeplasser, så det ble god plass.

Vi tilbrakte to og én halv dag i Tblisi. Det var som å komme til en gammel, europisk by, til tross for at vi fortsatt var i Kaukasus. Ikke minst minnet gamlebyen veldig om byer som Praha. Den er stor og sjarmerende, til dels falleferdig, men tilpasset turisme på godt og vondt. For første gang på turen var vi et sted med andre turister. Her var det europeere, iranere, russere og diverse. Det var også mange som kunne engelsk. Det var masse å se på, falleferdige gamle hus og kirker, snåle restauranter, gallerier og herberger, butikker med suvenirer, håndverk, ikoner, vin og kunst. En gondolbane gav oss flott utsikt over byen. Vi valgte å gå ned igjen, og godt var det, for gondolbanen stoppet og de stakkars reisende ble hengende der en god stund. Veien ned minnet om Skansen i Bergen.

Den georgiske vinen er upåklagelig, og vi tok med oss noen flasker av den. Helt tilfeldig traff igjen Ingrid og hennes iranske venninne som vi møtte i Baku!

I Tblisi var det flere tiggere enn vi har sett på resten av turen, men det var varmende og se at de ble tatt godt vare på av sjenerøse forbipasserende. Vi prøvde også lokale gryteretter, og den berømmelige ost-i-fetbrød: Kachapori.

Etter noen tusen kilometer med steppelandskap på turen var det en god avveksling å kjøre videre i det fjellrike Georgia. Vi kjørte ca. 350 km gjennom landsbygd mellom åser og fjell. Etter hvert begynte en kraftig nedstigning mot en stor elveslette mot Svartehavet, en del av Georgia med subtropisk klima. Her minnet landskapet om tropene, med en voldsom frodighet og til og med palmer! Var vi i Barbados? Vi kom frem til byen Batumi sent på kvelden, hvor vi fant et lite hotell, før vi tok en liten kveldstur i byen. Dette var en helt ukjent by fos oss, ca. 10 kilometer fra den Tyrkiske grensen. Det var en stor overraskelse! Her var det Radisson designhotell med casino, nyoppført Trump Tower med pariserhjul på toppen, lyssatte fonteneshow med musikk, og avenyer med palmealleer og fancy nattbasar. Kunne ha vært Las Vegas eller Monaco, men dette var Batumi, et sted vi aldri hadde hørt om! Det er vel nettopp en slik forutsigbarhet som gjør turen spennende, på godt og vondt.

Ashgabat - City of Love

Da vi kjørte inn i Asghabat skjønte vi at dette var en by med velstand og orden. Mer om byen senere. Vi ble tatt med til hotellet som var bestilt for oss, Ak Altyn Otel. Det var dette hotellet som var blitt foreslått for oss, og som vi hadde takket ja til. Men etter å ha undersøkt nærmere på internett virket det ikke spesielt tiltalende, og vi spurte om å få bytte. Svaret var ryddig og greit: Nei

Ved ankomst må alle som besøker Turkmenistan registreres på politistasjonen. Ved hotellet ble vi møtt av Mosa,  som skulle ordne med dette. Han ble kaldt Major og jobbet i ”reisebyrået” Ayan. Siden vi ikke hadde de nødvendige passbildene med oss til denne registreringen fikk vi en frist på halvannen time til å ordne bilder på basaren og levere disse i resepsjonen, så skulle noen komme og hente de og passene våre. Vi tok opp problemstillingen med mobiltelefonene våre, som ikke hadde virket siden vi kjørte inn i landet. ”Det kommer de heller ikke til å gjøre” lød svaret. Han la så til at myndighetene selvsagt var i ferd med å ordne opp i dette problemet, men at det var urealistisk å håpe på at dette ville bli ordnet i løpet av de fire dagene vi skulle oppholde oss i byen.  Før han ønsket oss et trivelig opphold og dro videre ønsket han imidlertid å få en kortfattet oppramsing av hva  vi hadde tenkt å gjøre og se i Ashgabat.

Hotellets internett virket heller ikke. Vi var dermed avskåret fra all kontakt med omverdenen, foruten postkort.  Vi dro til Roski Basar og fikk ordnet oss med passbilder, men somlet litt på basaren og var sent ute til den nevnte fristen. Da møtte vi på Mosa igjen, som var i samme strøk, tilfeldig eller ikke.  Han informerte oss om at vi kunne komme på Ayans kontor dagen etter, klokken 12:30 for å betale for hotell, guide osv.

Det tok oss ikke lang tid å skjønne flere ting angående Ashgabat. For det første, verdens tryggeste by så lenge du holder deg inne med presidenten og hans flotte lover. For det andre, mat, klær, drosje og alt du måtte ønske deg koster 10 ganger mindre enn hjemme. En liter bensin koster, tro det eller ei, 1 krone og 22 øre! Drosje på mellom 10-20 minutter kostet mellom 10 og 20 kroner. Og verdens herligeste  tepotte kostet hele 12 kroner! For det tredje, Ashgabat er en verdens mest gjennomtenkte og ekstravagante  by. Store grønne parker, fontener som lyste opp i grønt, blått og lilla på kveldstid, statuer i gullbelegg, brede rene veier, praktfulle bygg i marmor, glass og flotte ornamenter. Likestillingen virket dessuten ikke så halvverst heller. Kvinner vandret ute på høye heler på kveldstid, tok delte drosjer og var mer enn synlige i arbeidslivet.  Den mest sette biltypen i byen var nye Land Cruisere. Ingen kunne begripe at noen fra Europa, hvor de var rike, skulle kjøre rundt i en gammel Lada Niva. Ikke at vi kjørte rundt i den i selve byen, hvor vi kunne unne oss en aircondition drosje til knappe 10 kroner.

Det må likevel legges til at Ashgabat, i likhet med resten av landet, ikke er turistvennlig. Trolig fordi de ikke er interessert i at utenforstående skal blande seg i det lokale. Noen av årsakene er alt nevnt, men det viktigste vil nok være muligheten til å disponere egne penger etter eget ønske. Dette var ikke en mulighet. Ikke bare var det umulig å ta ut med visa-kort i de store bankene, det var heller ikke mulig å veksle inn annen valuta, stort sett, enn dollar. Kun én bank i hele byen tilbød uttak via skranke.  Vi kan eksemplifisere dette nærmere ved en egenerfart opplevelse. Tilfeldigvis vandret vi rundt i hovedgaten, hvor butikkene hadde tatt slutt, og hvor de offisielle byggene hadde startet. Nedover veien for hvor vi stod, kunne vi se det glitrende presidentpalasset. På det tidspunktet visste vi imidlertid ikke hvilket bygg dette var. Mosa hadde tidligere understreket klart og tydelig at vi ikke kunne ta bilder av presidentpalasset. 

Det ble nå slik, da vi sto der og prøvde å få tak i drosje, at vi tok en og annen bilde nedover gaten. Selvsagt gikk det ikke bra….. Plutselig var det tre menn som kom springende mot oss fra den andre siden av gaten, med walkitalkis. Den ene ropte og kjeftet. Angivelig var det presidentpalasset vi hadde knipset, og de var rasende. Vi ble med over veien, skreket til, vi skrek litt tilbake, spilte dum og var villig til å slette bildet. Dette holdt ikke. De kontaktet kapteinen, og flere etterretningsagenter, som parkerte bilene sine langs veien. Vi ble truet med deportasjon og fengsel. Naghmeh kunne ikke dy seg og måtte spørre hvor i huleste hadde de tenkt å deportere oss??  Og for et lusebilde? 

Uansett, til slutt, da alle 5-6 sinte menn hadde sett på alle bildene på kamera, notert passnummer, hotellromnummer osv, lo kapteinen godt av hele situasjonen og en halvtime senere var vi frie til å gå.
Vi gikk, og gikk, og tok ikke flere bilder uten å spørre trafikkpolitiet først.

For alle basarelskere er det greit å vite at Sentral-Asias største basar ligger noen få kilometer utenfor Ashgabat. Det er billig, det er variasjon og det er giga. Husk solhatt! Det du ikke finner her, finner du ingen steder. 

Bollywood extra!

"Bollywood?!" ropte mannen inn til oss. Vi var i ferd med å ta ut penger fra en minibank i det turisttette Colaba-området i Mumbai. Vi viftet ham videre, det var vel en pågående selger fra et sightseeing-byrå som forsøkte å sjanghaie oss for en Bollywood-tour. Han jaget videre. Ute på gaten igjen meldte tvilen seg. Hva var det egentlig han sa? Kunne det være "Bollywood extras"? I Lonely Planet hadde vi lest at det var her statistjegerne hadde sine jaktmarker dersom de trengte noen blekansikter som statister. Vi knuffet oss gjennom folkevrimmelen til vi så den brede ryggen hans igjen. Denne gang var det vi som tok kontakt, og snart var jobben i boks. "Møt på McDonald`s klokken 6. Det kommer til å ta hele natten".

Klokken 18, utenfor McDonald`s. Én etter én dukker arbeidslaget opp. Det går mye i hasjbukser, seks ukers reiseskjegg og sandaler. Det veksles noen ord. Hvor har dere reist? Hvor lenge? Kashmir, Delhi, Rajastan. Pushkar, Udaipur. To Goa for Christmas? Yes, me too. "Talentspeiderne" legger til med bussen, og det noe rufsete skuespillertruppen er klar for innsats. Vi skal bare gjennom byen først.

Mumbai er stort. Fire timer senere var vi framme på location, ved en strand nord rett utenfor byen. Trailere, aggregater, lyskastere og busser stor oppmarsjert i mørket. Ei ku går blasert rett igjennom viraken. Jentene blir kledd opp først, eller kanskje mer av? Her kan ikke klærne bli for små, det skal spilles inn en scene fra en strandfest, og noen vestlige jenter som danser rundt i korte skjørt er aldri feil. Litt akkedering må til om en vil beholde mer enn noen kvadratdesimeter tekstil. Guttene er det ikke så farlig med, vi kan gå som vi er. Hvem bryr seg?

Hva heter filmen, spør Brian fra New Zealand. "Bang Bang Bangkok" kommer det kjapt fra en av castingagentene. John bryter ut i latter inne i reiseskjegget. "What kind of movie is this exactly? Adult movie?" Litt mer resarch viser at dette er en "Hangover-aktig" komedie, med undertittelen "What happens in Bangkok doesn't stay in Bangkok!" De tre mannlige stjernene er foreløbig best kjent for sjampo-reklamer og modelloppdrag, men bare vent!

Settingen er et "full moon party" i Thailand, så her trengs det både vestlige backpackere og thaier. Sistnevnte er litt vrient å få tak på i India, men nepalesere er det nok av, så "strandfesten" fylles opp med byggearbeidere og servitriser fra det fjellrike landet. Så braker det løs. De tre stjernene kommer dansende inn i strandfesten, i fargesterke blazere med glansfullt hår og kasjmir-lys hud. Bak dem de profesjonelle danserne, for det meste hiphopkledde indiske gutter og blonde jenter fra Ukraina i stram koreografi . Så, bak der igjen, småvokste nepalesere, Brian fra New Zealand, Greta fra Tyskland og oss, i mer improvisert koreografi. "Cut, cut!" Litt hårspray på stjernene, produsent og regissør i lavmælt samtale. "Ready, boys and girls! New take!" Igjen og igjen danser vi. Og ganske riktig, der kommer også fullmånen frem.

Når solen står opp er alle "McDonald`s-statistene" samlet i en bobil. Økta er unnagjort, og vi har vært med på en bollywoodproduksjon. Snart venter lønna på 500 rupis. Noen sovner der vi sitter andre filmer med mobiltelefonene. Plutselig bryter vi én etter én ut i latter. For en syk situasjon, og for en opplevelse!

Men dette var bare begynnelsen, snart ventet flere opplevelser i Bollywood...

Jeg og Jimmy

Pushkar - kamelenes verden

 Busstasjonen på Ajmer var som fleste stedene i India bråkete, tjåkete og støvfull. Det er mulig vi hadde bare for mye å dra på, men vi kom i krangel med en hissig drosjesjåfør som hadde noe påfallende høye betalingskrav for den korte halvtimen det ville ta han å frakte oss til Pushkar. I protest bestemte vi å gå for en lubben og stutt rikshawala. Han festet koffertene med tau bak på rikshawen og ba oss holde et godt øye med koffertene mens vi kjørte. Deretter satte han på sjingrende Bollywoodmusikk fra det gode 90-tallet på full guffe, mens vi humpet oss av sted. Ferden tok en time. Dårlig vei og lav fart, dog mange flotte åkre, fargerike sari og sandfjell langs veien gjorde turen til en opplevelse.

Da vi omsider nådde Pushkars bygrense, viste det seg at den stutte ikke kunne kjøre oss lenger. Han hadde ikke "all-India-driving-permit". Dessuten ante han (nok) ikke hvor The Greenhouse Resort lå. En ung herremann på 13-14 år ble ropt bort mens den stutte gjorde sitt fornødne langs veien. Den glade herremannen dyttet oss over i sin rosa rikshaw og la av sted. Først ble vi kjørt opp til The Green hotel, med et falleferdig skilt og gjørmete innkjørsel. Så var det Greenhouse hotel. Da vi omsider tog en riktig sving, langs hyttene i landsbyen, åpenbarte de store hvite portene seg.

The Greenhouse Resort er et miljøvennlig hotell, som bokstavelig talt har to store "greenhouse" eller drivhus. Teltene er superkoselige og vi følte rett og slett at vi var i en slags oase.

Via hotellet fikk vi booket en mini-kamelsafari. Hotellet mente vi ikke trengte å være på kamelryggen i mer enn én time, det var tross alt bare en ridetur i ørkenen. Ingenting å se på, liksom. Vi fikk overbevist dem til to timer.

Dagen etter ble vi kjørt til byens sentrum, hvor vi ble møtt av to brødre som hadde ansvaret for hver sin kamel. Jimmy og Ramu. Dette var fargerike kameler, med ring i nesen og tatovering på kinnet. Og det var høyt opp, og lang ned!

Vi skulle få en opplæring om hvordan vi skulle styre kamelene. Men av en uforklarlig grunn ble det best at jeg og Jimmy skulle få gå for oss selv uten tilsyn. Det var stas. Jeg følte at de hadde sett et potensiale i meg som kamelfører. Ikke at jeg er det. Har ikke ridd på en hest engang. Nok om det. Det var fint. Jimmy var snill og rolig, og jeg hadde fått med meg at jeg skulle si "chalo" dersom han kom til stand still. Hva jeg skulle gjøre dersom han gjorde det motsatte hadde jeg imidlertid ikke fått noen instrukser på. Og som alle gode historien gjør, så er det nettopp det Jimmy gjør. Han legger på sprang. Og jeg hyler. Bestemmer meg for å ha ett fokus: holde meg fast. Jeg nekter å falle under dyret. Og Jimmy løpet. Jeg roper Jimmy nooooooo! Heldigvis ble Jimmy stoppet av kamelmannen til Ramu, som var et stykke foran.
Etter denne episoden ble det raskt innført elementær kamelstyringsinstrukser, og før vi visste ordet av det red vi på bilveien, side om side med bilene. Veldig gøy!

Etter turen ga vi selvsagt tips til kamelgutta. Noe som er mer eller mindre forventet i India, uavhengig av den egentlige betalingen (som oftest går til eieren av dyret, og ikke gutta på gulvet).