Pushkar - kamelenes verden
Busstasjonen på Ajmer var som fleste stedene i India bråkete, tjåkete og støvfull. Det er mulig vi hadde bare for mye å dra på, men vi kom i krangel med en hissig drosjesjåfør som hadde noe påfallende høye betalingskrav for den korte halvtimen det ville ta han å frakte oss til Pushkar. I protest bestemte vi å gå for en lubben og stutt rikshawala. Han festet koffertene med tau bak på rikshawen og ba oss holde et godt øye med koffertene mens vi kjørte. Deretter satte han på sjingrende Bollywoodmusikk fra det gode 90-tallet på full guffe, mens vi humpet oss av sted. Ferden tok en time. Dårlig vei og lav fart, dog mange flotte åkre, fargerike sari og sandfjell langs veien gjorde turen til en opplevelse.
Da vi omsider nådde Pushkars bygrense, viste det seg at den stutte ikke kunne kjøre oss lenger. Han hadde ikke "all-India-driving-permit". Dessuten ante han (nok) ikke hvor The Greenhouse Resort lå. En ung herremann på 13-14 år ble ropt bort mens den stutte gjorde sitt fornødne langs veien. Den glade herremannen dyttet oss over i sin rosa rikshaw og la av sted. Først ble vi kjørt opp til The Green hotel, med et falleferdig skilt og gjørmete innkjørsel. Så var det Greenhouse hotel. Da vi omsider tog en riktig sving, langs hyttene i landsbyen, åpenbarte de store hvite portene seg.
The Greenhouse Resort er et miljøvennlig hotell, som bokstavelig talt har to store "greenhouse" eller drivhus. Teltene er superkoselige og vi følte rett og slett at vi var i en slags oase.
Via hotellet fikk vi booket en mini-kamelsafari. Hotellet mente vi ikke trengte å være på kamelryggen i mer enn én time, det var tross alt bare en ridetur i ørkenen. Ingenting å se på, liksom. Vi fikk overbevist dem til to timer.
Dagen etter ble vi kjørt til byens sentrum, hvor vi ble møtt av to brødre som hadde ansvaret for hver sin kamel. Jimmy og Ramu. Dette var fargerike kameler, med ring i nesen og tatovering på kinnet. Og det var høyt opp, og lang ned!
Vi skulle få en opplæring om hvordan vi skulle styre kamelene. Men av en uforklarlig grunn ble det best at jeg og Jimmy skulle få gå for oss selv uten tilsyn. Det var stas. Jeg følte at de hadde sett et potensiale i meg som kamelfører. Ikke at jeg er det. Har ikke ridd på en hest engang. Nok om det. Det var fint. Jimmy var snill og rolig, og jeg hadde fått med meg at jeg skulle si "chalo" dersom han kom til stand still. Hva jeg skulle gjøre dersom han gjorde det motsatte hadde jeg imidlertid ikke fått noen instrukser på. Og som alle gode historien gjør, så er det nettopp det Jimmy gjør. Han legger på sprang. Og jeg hyler. Bestemmer meg for å ha ett fokus: holde meg fast. Jeg nekter å falle under dyret. Og Jimmy løpet. Jeg roper Jimmy nooooooo! Heldigvis ble Jimmy stoppet av kamelmannen til Ramu, som var et stykke foran.
Etter denne episoden ble det raskt innført elementær kamelstyringsinstrukser, og før vi visste ordet av det red vi på bilveien, side om side med bilene. Veldig gøy!
Etter turen ga vi selvsagt tips til kamelgutta. Noe som er mer eller mindre forventet i India, uavhengig av den egentlige betalingen (som oftest går til eieren av dyret, og ikke gutta på gulvet).
The Greenhouse Resort er et miljøvennlig hotell, som bokstavelig talt har to store "greenhouse" eller drivhus. Teltene er superkoselige og vi følte rett og slett at vi var i en slags oase.Via hotellet fikk vi booket en mini-kamelsafari. Hotellet mente vi ikke trengte å være på kamelryggen i mer enn én time, det var tross alt bare en ridetur i ørkenen. Ingenting å se på, liksom. Vi fikk overbevist dem til to timer.
Dagen etter ble vi kjørt til byens sentrum, hvor vi ble møtt av to brødre som hadde ansvaret for hver sin kamel. Jimmy og Ramu. Dette var fargerike kameler, med ring i nesen og tatovering på kinnet. Og det var høyt opp, og lang ned!Vi skulle få en opplæring om hvordan vi skulle styre kamelene. Men av en uforklarlig grunn ble det best at jeg og Jimmy skulle få gå for oss selv uten tilsyn. Det var stas. Jeg følte at de hadde sett et potensiale i meg som kamelfører. Ikke at jeg er det. Har ikke ridd på en hest engang. Nok om det. Det var fint. Jimmy var snill og rolig, og jeg hadde fått med meg at jeg skulle si "chalo" dersom han kom til stand still. Hva jeg skulle gjøre dersom han gjorde det motsatte hadde jeg imidlertid ikke fått noen instrukser på. Og som alle gode historien gjør, så er det nettopp det Jimmy gjør. Han legger på sprang. Og jeg hyler. Bestemmer meg for å ha ett fokus: holde meg fast. Jeg nekter å falle under dyret. Og Jimmy løpet. Jeg roper Jimmy nooooooo! Heldigvis ble Jimmy stoppet av kamelmannen til Ramu, som var et stykke foran.
Etter denne episoden ble det raskt innført elementær kamelstyringsinstrukser, og før vi visste ordet av det red vi på bilveien, side om side med bilene. Veldig gøy!
Etter turen ga vi selvsagt tips til kamelgutta. Noe som er mer eller mindre forventet i India, uavhengig av den egentlige betalingen (som oftest går til eieren av dyret, og ikke gutta på gulvet).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar